Eliteseriespiller mot alle odds

På en helsekontroll på ungdomsskolen fikk Guro Lien Røneid beskjed om at hun trolig ikke ville passere 150 cm i voksen høyde. Det passet ikke akkurat inn i håndballplanene til jenta fra Langesund.

Skrevet litt av ChatGPT og mest av Guros pappa, Robert Lien Pettersen. Og han har kanskje tatt seg noen friheter….

«Det kom jo som et lite sjokk, men jeg kunne liksom ikke tro på det. Det var noe inni meg som sa at dette ikke stemmer. Du blir mye høyere enn det», forteller 23-åringen. Heldigvis fikk Guro rett, og på en god dag er Gjerpens lynving 168 cm høy – og enda høyere blir hun når hun tar sats fra høyrevinga og svever inn i seksmetersfeltet. Og scorer hun, blir hun både høy og mørk.

«En av de beste følelsene det, ja», bekrefter Guro.

Brudd i ryggen
I sin gjennombruddssesong for Gjerpen 2021/22 scoret hun 92 mål i 1. divisjon og selv om det ikke ble opprykk til eliteserien, var det liten tvil om hva ambisjonene var. Og i forrige sesong klarte Gjerpen endelig opprykket, og for Guros del ble det på mange måter dobbel gevinst. På våren før sesongstart fikk Guro påvist et tretthetsbrudd i ryggen. Da ble det en lang stund på sidelinjen for den aktive vinga.

«Det er det kjedeligste i verden å gå skadet. Jeg måtte ta det med ro i lang tid før jeg kunne starte opptreningen. Da ble det mange kjedelige stunder med tunge tanker og etter hvert like kjedelige styrkeøvelser. Selv om jeg rakk noen kamper før jul, var jeg nok ikke 100 % tilbake før et godt stykke ut i januar. Heldigvis kunne jeg være med å bidra til opprykket utover våren 2023. Og for en utrolig deilig følelse å klare det, etter et par sesonger i 1. divisjon. For min egen del var det også en seier å være tilbake, og jeg er helt sikker på at skadeavbruddet har gjort meg til en bedre og ikke minst sterkere spiller», fastslår Guro.

Tippet sist – ble ekstra motivert
Denne sesongen har hun fått være med på en opptur av de sjeldne, etter at Gjerpen ble tippet nord og ned av ekspertene. Faktisk ble de tippet helt på sisteplass. Nå cruiser de rødkledde inn til sluttspill, og skrivende øyeblikk ligger Gjerpen på 6. plass.

«Det å bli tippet på sisteplass gir oss jo bare ekstra motivasjon. Spesielt i treningsarbeidet. Vi har kanskje ikke de høyeste lønningene i REMA1000-ligaene, men det er gratis å trene. Jeg tror Pål (Gjerpens trener; red.anm) nærmest får angst hvis vi mister en treningsøkt, i tillegg har vi fått inn Tommo (Gjerpens fysiske trener; red.anm) som har løftet oss på det fysiske. I 1. divisjon hadde vi problemer med å vinne jevne kamper, mens denne sesongen står vi kampene på en mye bedre måte – både fysisk og mentalt», forteller Guro.

Guro er en av spillerne som har lengst fartstid i Gjerpen. Fra Guros debutsesong i eliteserien 2019/20 er det bare Sara Ashuri og Oda Olsen tilbake fra gjengen som rykket ned.

«Det er rart å tenke på at jeg som 23-åring er en av de mest rutinerte og en av de som har lengst fartstid i klubben. Jeg debuterte mot Vipers borte. Vi møtte spillere som Emilie Hegh Arntzen, Linn Jørum Sulland, Marta Tomac og Heidi Løke. Jeg så jo på disse som forbilder og helter, og sto nok med lua i hånda, for å si det sånn. Jeg husker jeg skulle løpe en kantinngang og så støtte jeg på Heidi Løke – det var som å møte veggen. Vi tapte vel med ni mål, men det jeg husker best er at jeg scoret mitt første eliteseriemål», minnes Guro.

Pappahumor
Men la oss spole litt tilbake. Guro passerte som nevnt halvannenmeter’n med glans, men som barn var Guro alltid den minste. Hun kom til verden 30. desember, en god stund før termin og ble nesten nyttårsbarn. Etter litt gulsott og lyskasse, bar det hjem til Langesund, stedet hun elsker og som hun fortsatt bor. Er vel bare en proffkontrakt som kunne fått hun til å flytte på seg. Som liten sjarmerte hun seg gjennom livet med godt humør og pågangsmot. Det har ofte blitt nevnt at hun har gode håndballgener fra sin mor, Hilde Røneid – som spilte både for Gjerpen og landslaget. Det som er mindre kjent er at hun også har noen gener fra sin far, altså undertegnede. De hindret henne fra en stor karriere i Langesund turn. Som din far, har hun langt igjen til gulvet når hun står med strake bein og skal prøve å få fingrene til å møte gulvet, for å si det sånn. Desto mer fornøyd er hun nok med å ha arvet pappahumorgenene. I en alder av 23 har hun nå passert sin far på dadjokes-barometeret. Og det skal noe til. En som er ekstra glad for for Guros eminente humor er medspiller Linn Andresen. I denne sammenheng blir hun Guros pappa på laget. Og akkurat der gikk undertegnede i sin egen pappahumor-felle.

Fra turn til håndball og fotball
Så i stedet hoppet hun over til håndball og fotball. I fotball spilte hun selvsagt for Langesund, men hadde en gjestesesong for Stathelle. Der spilte hun selvsagt ving og hennes spesialitet var cornere. Det fulgte også med et kretsmesterskap, men også noen kommentarer med på kjøpet.
«Det blir jo alltid noen slengbemerkninger når man skifter fra Langesund til Stathelle. Det har jo alltid vært en rivalisering mellom disse klubbene. Den gangen ble jeg nok litt lei meg, men nå tenker jeg på det som en liten morsom historie. Grunnen til at jeg gikk til Stathelle var jo at alle jentene jeg spilte håndball med også spilte fotball», forteller Guro.

Og håndballgjengen Guro snakker om er den «berømte» Bamble-årgangen J2000. Flere av disse jentene havnet i REMA1000-serien. I dag spiller Anna K. Jacobsen for Storhamar og Helene Voss Sanner for Molde. Sistnevnte har egentlig lagt opp, men stiller opp når Molde har skadeproblemer. Siste opptreden hadde hun faktisk mot Gjerpen borte. Men det var en av de andre spillerne på laget som kanskje er en av hovedgrunnene til at Guro er der hun er i dag. Det skal vi komme tilbake til.

Benk og andrelaget
For lille Guro hadde det ikke helt enkelt i sine første håndballår i Bamble. Det ble mye spill for andrelaget og mest benk på førstelaget. Det passer et konkurransehode meget dårlig. For selv om Guro alltid er i godt humør og har en positiv tilnærming til livet – vil hun gjerne være best. Og hun hater å tape. Da blir hun ganske så mørk i øynene sine. Så når hun ikke helt nådde opp på førstelaget, ble det noen tunge stunder. Men med en vinnerskalle, følger ofte en sterk vilje – vilje til ikke å gi opp. Det var ikke mye som tydet på at Guro skulle nå eliteserien på dette tidspunktet av karrieren.

«Jeg var aldri best som liten. Mens mange av lagvenninnene mine var på regionale landslagssamlinger, spilte jeg mest på andrelaget. Jeg fikk også sjansen på førstelaget, men utmerket meg ikke så mye i ung alder. Jeg var likevel aldri innom tanken på å gi opp, selv om det ble lite spilletid og få utspill. Jeg merket jo at jeg ble bedre og bedre, og på et eller annet tidspunkt begynte jeg å vokse. Jeg ble høyere, raskere og fysisk sterkere. Og så hadde jeg Mona i mål da», gliser Guro.

Rushet seg inn i Haltviks hjerte
Og denne Mona som Guro snakker om er Mona Kjerstine Damgaard Solli. 2016-sesongen for Bambles J16-lag ble starten på noe stort for Guro. Mona var ikke bare god til å stoppe skudd, hun var også en mester i rush-pasninger. Dette forstod Guro å utnytte og samarbeidet mellom Mona og Guro utviklet seg raskt. Formelen var som følger: Skuddet går, Guro starter, Mona redder og sender en perfekt pasning og Guro scorer.
På denne tiden hadde Trine Haltvik, en gang kåret til verdens beste håndballspiller, tatt over roret som a-lagstrener. Hun hadde allerede tatt opp Mona til a-laget og ville gjerne løfte opp Guro også.

«Jeg kunne jo ikke spille på damelaget fordi jeg ikke hadde fylt 16 år. Trine begynte å mase på meg om at jeg måtte bli 16 år litt fortere», ler Guro, som ikke kan få skrytt nok av Trine.

«Hun ble som en mentor for meg. Hun ga meg tillit og gode råd. Selv om hun kunne være tøff, hadde hun alltid glimt i øyet, forteller Guro.

Til Pors
I sesongen 17/18 scoret Guro 87 mål og deretter gikk ferden til Pors. De hadde store ambisjoner om å rykke opp fra 2. til 1. divisjon og hadde Anstein Enggravslia som trener. I tillegg konkurrerte hun med Maren Troøyen som høyrevingplassen.

«Det var en veldig hyggelig og lærerik sesong. Maren hjalp meg veldig til å bli en bedre spiller. Det føltes aldri som noen konkurranse, mye mer som et fruktbart samarbeid, så tusen takk til Maren. Anstein er jo tidligere vingspiller og på mange måter flyttet jeg til Gjerpen sammen med han da vi ikke klarte opprykket. Må også innrømme at det var litt trist da Anstein ga seg i Gjerpen. Vi hadde en felles interesse rundt Liverpool og konkurrerte også i Fantasy. Det som var deilig var at jeg alltid var en bedre Fantasy-manager enn ham. Han får holde seg til håndball, ler Guro, med et glimt i øyet som tyder på at dette kanskje ikke helt stemmer overens med hva Anstein ville sagt…

Drill jente og kakebaking
I familien omtales Guro som drilljente. Det skyldes ikke at hun holdt på med drill som idrett, men at hun alltid har vært opptatt av praktiske ting. En gang ble hun hentet gråtende fra barnehagen fordi hun ikke fikk være med på «nettejdjuppa». Guro hadde som liten utfordringer knyttet til bokstavutale – og det det tok litt tid før vi som foreldre skjønte at hun snakket om snekkergruppa.

«Ha, ha – ja, jeg sa mye rart, og det er riktig at jeg har vært opptatt av det praktiske ting. Har alltid vært med pappa når det skal snekres og skrus IKEA-møbler. Mamma har svart belte i IKEA, så der er jeg også etter hvert blitt god. Fikk batteridrill som syvåring av bestefaren min, så jeg har nok fått noen praktiske gener. I en periode snakket vi nesten seriøst om pappa og meg skulle melde oss på TV-programmet Sommerhytta. Det ble med tanken», fastslår 23-åringen.
Og som en funfact – Guro er en meget habil kakebaker. Kanskje bør noen melde henne på kakemesterskapet….

Elsker Langesund – vil bli lærer
Guro beskriver seg selv som glad, impulsiv og sosial. Andre vil nok legge til at hun har en sterk rettferdighetssans og står opp for de som trenger det. I tillegg elsker hun Langesund. Etter mange år med håndball i Porsgrunn og Skien – er det fortsatt uaktuelt å flytte nordover. Og nå er hun også etablert som samboer i hjembyen.
Den keivhendte vinga har også planene klare for framtida. Hun er vokst opp i familie hvor det florerer av lærere på begge sider – og har selv valgt å begi seg ut på samme vei. Til høsten begynner hun på siste innspurt på grunnskolelærerutdanning 1-7.
«Jeg hadde vel ikke noe valg, he, he – det måtte bli lærer. Til høsten er det masteren som står for tur. Har bestemt meg for å fordype meg i spesialpedagogikk. Enten blir det noe med utagerende elever eller så blir det noe innenfor autisme. Må bestemme meg snart, forteller hun.

Dysleksi
Kanskje har valg av yrke og fagfelt noe å gjøre med at Guro også har en dysleksi-diagnose. Hun har alltid hatt et hjerte for de som trenger litt ekstra hjelp og støtte.

«Det var en litt vanskelig periode da jeg fikk diagnosen. Tok litt tid før jeg klarte å akseptere det. Hadde ikke lyst til å være annerledes, så jeg ville ikke fortelle det til noen eller ha noen ekstra hjelpemidler i klasserommet. Og det varierte nok litt på hvor mye hjelp jeg selv fikk på skolen. Da føler man seg litt liten og hjelpeløs. Når jeg til slutt aksepterte dysleksien, ble alt mye bedre. Veldig mange som har en slik diagnose. Det gjelder bare å håndtere dette. I dagens digitale samfunn finnes det så mange gode hjelpemidler.», fastslår Guro.

Og så kommer det godt med å ha en sterk vilje og evnen til ikke å gi opp!