Fra optimist til livet er for kjipt
Vi var optimister før kampen og håpet å kunne detonere en bombe, men livet ble for kjipt så altfor fort. Sørlendingene nynnet allerede før kampen: Snart er skatten vår og de fikk rett. Og vi følte oss etter hvert som om vi danset rumba med Gunn.
Tekst og foto: Robert Lien Pettersen
Vipers-trener Tomás Hlavatý opptrådde som selveste kaptein Sabeltann og det var aldri noen tvil om at han ville finne skattekista fylt med seier nummer 16 på rad. Med god hjelp av tidligere Gjerpen-spiller Sunniva Næs Andersen som, ja, du skjønner, Sunniva – hadde han lastet den Sorte dame med så mye kuler og krutt at Gjerpen framstod som en blek utgave av Greven av Gral. Ja, nesten like redde som Pelle og Pysa.
Gjerpen spilte en slags Ompa til du dør-håndball og sleit med å holde hodet over vannet. Jentene med de myge konsonandane spilte den finaste håndballen eg veit. Det ble spesielt vakkert da Anna Vyakhireva kom inn mot slutten av første omgang. Jeg var på nippet til å spørre om hu ville værra med mæ hjem i natt, men slikt kan faktisk ikke menn som pusher 50 spørre om. Men det var liten tvil om at Anna kan tenke sjæl og mene det hun vil om håndball. Det resulterte i 10 mål og sikkert like mange assists. Og hvis du vil komme til oss neste sommer eller aller helst kommende sommer, ville det blitt en smak av honning for oss i Gjerpen. Så hvis du har lyst å snakke litt, kan vi gjerne sitte litt på berget og se ut over havet, så blir det det kanskje en solskinnsdag for både Gjerpen og deg.
Nå er ikke dette en formell henvendelse, men Anna burde være læremester, eller skal vi si lærer for den oppvoksende håndballgenerasjon. Da er det lov å være håndballforelska i lærer’n – for å si det sånn.
Det går vel ikke an å snakke om feige lag når vi snakker eliteserie for kvinner, men det er fristende å si at Gjerpen trengte en hand å holde i de første 15 minuttene av førsteomgangen – vi spilte som svake mennesker. Kanskje hadde vi litt for stor respekt, kanskje merket vi at Oda manglet eller kanskje var det bare at Vipers bare var så alt for gode – Simply det best, liksom.
Og en ting skal Vipers ha, de tok Gjerpen på alvor. Her var det ikke snakk om noen som helst form for undervurdering. Til pause stod det 6-14 og jeg skulle ønske jeg kunne rope møkkamenn til dommerne, men de var like uskyldige som engler i sneen. Det kunne faktisk vært mer enn åtte bak etter halvtid, men heldigvis hadde vi stjerneskudd Mia Stensland lett på tå i mål – takke faen for det. Nå ble det kanskje litt for mye Dum Dum her, men det var absolutt ikke dumt med en pause på dette tidspunktet.
På en god dag ville vi kanskje kunne vært noe nærmere Vipers, men det var absolutt ikke vår dag i dag. Mange av de ca 1000 på tribunen ønsket seg kanskje en dags pause, men den ble ikke mer enn femten minutter. Forhåpentligvis hadde Pål en plan for andre omgang som ville snu litt opp ned på det hele, men i stedet takket Vipers for høflig for følget og sa adieu.
Likevel, kampen var ikke sånn at hele himmelen ramlet ned. For selv om vi tapte 20-36, og hadde utrolige 24 tekniske feil, er slike kamper faktisk kjekt å ha. Man lærer alltid av de beste, og Vipers er toppen av Norge, kanskje top of world. Det må vi rett og slett si tusen takk for. Et ivrig publikum satte faktisk pris på det.
Og for vår del så er ikke dette året det var så bratt. Og aldri i livet om vi gir oss. Vi synger som kaptein Sabeltann: Vi kommer alltid tilbake, vi er alltid på jakt – etter flere muligheter til å synge seier’n er vår. Om vi ikke er bønda i fra nord, så er vi jentene fra Skien. Og litt morsomt er det jo at vår toppscorer mot sørlendingene selv er sørlending. Ingvild Bersås Westersjø scoret fire ganger mot Lunde & Co – og det er mer enn godkjent det. Det var ikke akkurat noen dans på roser eller klinedans inne på streken der – men neste gang blir det en annen dans enn rumba med Gunn. Dans, dans, dans opp på bordet hadde vært å foretrekke – eller kanskje vi skal vi ta en tango for to?