Håndballens frøken detektiv

Hun digger krimforfatteren Richard Castle som i TV-serien Castle følger en politietterforsker for å få ideer til nye bøker. Kanskje det er derfor hun er blitt en egen detektiv når det kommer til håndball?

Skrevet av ChatGPT og bearbeidet av Robert Lien Pettersen

Før håndballkamper driver hun nemlig med sin egen etterforskning av motstanderlagene, og ofte finner hun et svakt punkt. En åpning som gir et gjennombrudd. Mellom ener og toer, som det sies på håndballspråket.

• Jeg studerer videoer av motstanderne nøye, som om jeg skal løse et mysterium på Sherlock Holmes-nivå. Det å finne svakhetene i motstandernes forsvarsspill og avsløre angrepsstyrkene til de forskjellige spillerne hos motstanderen må jo ligne på å løse en komplisert krimgåte. Kampen blir da på mange måter en rettssak som viser om jeg hadde rett, eller om bevisene ikke holdt mål, ler frøken detektiv.

Det er liten tvil om at Ingeborg Rolset Holt løser flere saker en hun taper, og at etterforskningen fører til resultater. For hvor ofte ser vi ikke nettopp Ingeborg komme i fullt firsprang, finte back og ving nærmest hver sin vei, før hun kaster seg inn i seksmeteren og setter ballen knallhardt i mål. Blir vel ikke helt feil å fastslå at dette er hennes signaturscoring.

Men som en liten funfact; På dilemmaet om hun heller vil være den mest målfarlige spilleren i sitt håndballag, men alltid bli tatt ut av motstanderens forsvar, eller være den beste forsvarsspilleren, men aldri score mål – er svaret klart og tydelig.

• Jeg ville heller være den beste forsvarsspilleren, men aldri score mål, smiler selbujenta.

For det er ingenting hun er mer opptatt av enn at eget lag skal lykkes og da må forsvarsspillet sitte. Det er som søt musikk i trener Pål Oldrup Jensens ører. Han elsker godt forsvarsspill, og sånn sett passer Ingeborg perfekt inn i tankegangen om at et godt 6-0 forsvar er en forutsetning for poeng. Og poeng er det blitt. Seks så langt pluss avansement til kvartfinalen i NM.

• Jeg prøver å være delaktig og motiverende på trening og i kamp. Føler vi som lag har en veldig god moral og er en veldig fin gjeng. Det gir poeng. Personlig har jeg ingen ritualer før en kamp, bortsett fra etterforskningen da. Jeg stoler på trening og fornuft, slår den jordnære Ingeborg fast.

Etter en lengre skadeperiode, har Ingeborg den siste tiden kommet tilbake nærmest til sitt gamle jeg. Hun er blitt sterkere både fysisk og mentalt og er tilbake på det nivået hun var på i opprykkssesongen – og vel så det. Det har kostet tid, svette og kanskje noen tårer. Men skadeperioden har ikke gått utover motivasjonen – det er håndball, og litt jobb, som er livet. Pluss noen turer ut i naturen.

• Motivasjonen og fokuset kommer ofte av seg selv. Jeg gleder meg til å gå på trening sammen med resten av jentene. Jeg jobber 3-4 dager i uken, har treninger nesten hver dag, og gjerne kamp i helgene. Når vi har fri, bruker jeg gjerne tid ute i skog og mark. Jeg prøver å være strukturert, sove mye, spise godt og utnytte den lille fritiden jeg har sammen med familie og venner. Og så er jeg singel, avslører trønderjenta, nærmest som en liten Tinder-annonse….

Skader og nedturer hører med til håndballen, på samme måte som gleder og oppturer. Ingeborg har som mange andre hatt begge deler. Øynene lyser opp som to nostalgiske stjerner på en nordtrøndersk himmel når hun forteller om de flotte øyeblikkene.

• Røroscup med hele Selbu-gjengen er noe som henger høyt! To av mine mest minneverdige øyeblikk på seniornivå inkluderer opprykket til Eliteserien med Gjerpen i vår og opprykket til 2. divisjon med Selbu. Ellers blir jeg veldig rørt når vi vinner jevne kamper. De er ofte de aller beste seirene og betyr ofte aller mest. Det er så deilig å vinne, gliser vinnerskallen, som ikke er like fornøyd når hun taper.
  Jeg er nok en dårlig taper, og de jevne kampene hvor man taper med 1-2 mål er de aller verste, slår hun bombastisk fast.

Selbu er ei lita bygd med omtrent 4000 innbyggere nord i Trøndelag. Foreløpig er bygda mest kjent for den populære Selbu-votten med sin vakre, karakteristiske rose. Det blir hevdet, uten at vi vil avsløre kildene våre, at Ingeborg spiller bedre håndball med selbuvotter enn klister.

Uansett, om noen år er det kanskje Ingeborg som er den mest kjente blomsten i bygda. Selv har hun ikke noe annet mål enn å bli best mulig, men hvis hun fortsetter framgangen, nærmer hun seg nivået til hennes store forbilde, Grace Zaadi Deuna. Den franske bakspilleren er en av verdens beste og beskrives som en spiller som går foran når det kreves. Hun har et veldig sterkt håndballhode, noe som gjør at hun takler omtrent alle roller på banen. På mange måter en beskrivelse som også passer Ingeborg. Selv er hun litt mer beskjeden når hun skal beskrive seg selv.

• Jeg er målbevisst, strukturerte, utadvendt og ansvarsfull, fastslår hun.

Det med ansvarsfull vil nok de fleste i Gjerpen-miljøet skriver under på. Hun får skryt og gode skussmål på hvordan hun inkluderer andre. Samtidig er hun også bevisst på hvordan hun skal ivareta seg selv. Hun strukturerer hver dag og passer på å få nok søvn og mat. Ingeborg skryter ikke av sine kokkekunster, men passer på å få i seg sunn og næringsrik mat. Det er fort gjort å se for seg både selvskutt elg og hjort fra Trøndelag dandere Rolset Holts tallerken, etterfulgt av Selbu-blåbærpai til dessert. Men god, gammeldags innenlandskost er ikke det hun trekker fram når hun virkelig skal kose seg.

• Åh, sjømat, utbryter hun, nærmest med tårer i øynene. Det er som musikk for sjelen, og bananen i min håndballgjengs arsenal.

Vi registrerer at det kom fra hjertet, og det er faktisk nesten mulig å se at Ingeborgs tenner begynner å løpe i vann. Og apropos løpe. Det er også noe Ingeborg kan.

• Ja, det blir noen mil. Min største styrke som håndballspiller er nok utholdenheten min, så da må man jo ta i litt ekstra på løpeøktene.

Kan det hende at Ingeborg i sin yngre dager til stadighet måtte løpe fra sinte elgokser i Selbus dype skoger? Vel, det får vi ikke svar på, for nå må den tidligere Selbu- og Charlottenlund-spilleren løpe videre i livet. Som dere for lengst har forstått. Ingeborgs liv er som en maraton. Det er jobb som skal skjøttes, håndball som skal trenes, topper som skal nås og kanskje gutter som skal sjekkes. Og målstreken skal selvsagt krysses først på alle områder.

Hun rekker likevel å avsløre en liten drøm for denne sesongen.

• Jeg håper jeg kan bli banens beste i løpet av sesongen og at premien er å få låne en traktor av en våre sponsorer en ukes tid. Jeg har nemlig traktorlappen, ler hun, mens hun legger inn en liten intervalløkt ut av hallen tonesatt av DDEs Det går likar no.